Et stille opprør
Margaretha Krug Aase lever et liv som går på tvers av det meste vårt moderne samfunn hyller. Nettopp derfor forteller historien hennes noe viktig – om å leve saktere, bruke mindre, finne glede i det enkle og om å være til stede i eget liv.
Se videoen om Margaretha og banken som sponser hjertestarter. Videoen ble laget som en del av vår julekalender - derfor bærer den også preg av litt ekstra julestemning, men budskapet er like aktuelt hele året.
Den utradisjonelle kvindølen fant sitt drømmerike i Lyngdal kommune. Småbruket i Paradisveien ligger kilometervis fra nærmeste nabo og er uten moderne løsninger og bekvemmeligheter. For mange ville det vært et utenkelig steg bakover i tid. For Margaretha var det et skritt nærmere målet om å leve i takt med naturen. – Alt her er tungvint. Men det er jo det som er hele poenget, sier hun og smiler.
Må jobbe for alt
Margaretha undrer seg over hvordan vi mennesker stadig prøver å gjøre livet enklere og mer komfortabelt. – Vi skyver vekk det som krever noe av oss. Alt handler om å effektivisere og spare tid. Men til hva? spør hun.
– Når livet blir for lett, mister vi samtidig mye av det som egentlig betyr noe. Tomrommet som oppstår, fyller vi med kunstige stimuli. Sosiale medier, underholdning, forbruk – alt for å slippe å kjenne på tomheten, sier Margaretha.
Hun dyrker grønnsaker, driver skogen, og holder bier og geiter. Arbeidet er
fysisk, men hun sier det gjør henne mer levende. – Jeg må jobbe for alt, og det er nettopp det som gjør det meningsfylt.
I takt med årstidene
Livet i Paradisveien følger de naturlige syklusene. Hver årstid har sin egen identitet og sine egne gjøremål. Om våren og sommeren strutter naturen
av liv og energi. I fjøset kommer nye kje til verden og på jordene vokser livsgrunnlaget for året som kommer. Det er en arbeidsom tid for en jordbruker, og arbeidet pågår så lenge lyset gjør det mulig.
Når dagene blir kortere og naturen skifter farge, roer alt seg ned. Men fortsatt er det nok å gjøre. Hun rydder, reparerer og gjør gården klar for en ny sesong. Så kommer vinterens kulde, og naturen går i dvale. Selv sover hun med mørket og lar kroppen hente krefter. – Det er naturen som gir rytmen, sier hun.
– Vi mennesker er egentlig ikke laget for å gå på strøm døgnet rundt.
Tett på naturen og langt fra folk
Margaretha vokste opp på Sørhelle i Kvinesdal. På en enkel heiegård, tett på naturen og langt fra folk. Hun lærte tidlig å se naturen som levende, som noe hun står i tett forbindelse med og er avhengig av. Da Tsjernobyl-ulykken rammet i 1986, var hun fem år gammel. Radioaktive skyer la et usynlig slør Sørlandet, og bær, sopp og beite ble forbudt. For den lille jenta ble det en første opplevelse av hvor sårbar naturen er og hvor brutalt mennesket griper inn i den.
Erfaringen har formet hennes livsretning, og engasjementet for naturen har blitt en rød tråd i alt hun gjør. Hun sier hun er «forbløffet og skrekkslagen» over hvor lite vi mennesker bryr oss om jorda vi lever på og om de som skal arve den etter oss. – På en gård lærer du at den skal overføres til neste generasjon i bedre stand enn da du fikk den. Jeg mener det samme bør gjelde for kloden vi bor på, sier hun.
En budeie for vår tid
Hun beskriver seg selv som drømmende, annerledestenkende og lærelysten. Personlige egenskaper som har formet utradisjonelle valg og en søken etter kunnskap som er i ferd med å forsvinne ut av folkeminnet. Margaretha har blant annet fordypet seg i de gamle norske setertradisjonene. – Jeg hadde lyst til å lære håndverket, ikke bare lese om det, sier hun.
I dag er hun Agders eneste aktive budeie. For henne handler det ikke om nostalgi, men om å ta ansvar for at viktige kunnskaper og tradisjoner får leve videre. Sommermånedene tilbringer hun på Haghei besøksseter, der hun driver med geiter, ysting og formidling av setertradisjonen. Resten av året er hun lærer ved Flekkefjord videregående skole, avdeling Kvinesdal og jordbruker på egen grunn.
En merkelig konstruksjon
Gården er ikke et tilfluktssted, men et stille opprør mot samtiden. Et vitnesbyrd om at det langsomme, enkle og jordnære fortsatt har en verdi i menneskers liv. Selv om hun sannsynligvis er født minst hundre år for sent, kan hun ikke fri seg helt fra samtidens krav og forventninger.
Det enkle livet krever også sine kompromisser – ikke alt lar seg løse med ved, jord og tålmodighet. Når hun snakker om økonomi, ler hun litt.– Jeg har egentlig ikke så mye til overs for banksystemet. Alt dette med renter, skjemaer og automatiserte svar er en merkelig konstruksjon. Det føles så fjernt fra virkeligheten, sier hun.
Chatboter og mennesker
Likevel var det Kvinesdal Sparebank som gjorde det mulig å kjøpe gården. Der møtte hun ikke et system og chatboter, men ekte mennesker som så henne, hørte hennes historie og skjønte hennes livsprosjekt. – Denne gården er drømmen min. Kvinesdal Sparebank skjønte det. De møtte meg som menneske.
Hun mener det er derfor små, lokale banker betyr noe. De kjenner folk, ser verdien i det uvanlige og våger å tro på prosjekter som ikke passer inn i standardmalen. Margaretha tror ikke fremskritt handler om utvikling og forbruk, men om klokskap og omtanke. Hun ser for seg en framtid der verdiskaping handler om mer enn penger, og der mennesket igjen finner sin plass i kretsløpet. Hun peker på geitene som flokker seg rundt henne. – De lever i samspill med naturen, og kan ikke klare seg uten. Det er kanskje det viktigste vi mennesker kan lære akkurat nå.